Narkis

Siden vi i det siste har vært veldig sløv på og skrive noe til dere som lesere, samtidig som vi både har flere pårørende og rusavhengige som lesere så kanskje dere har noe dere ønsker og ta opp?

Isåfall vi vil gjerne ha flere både pårørende, rusavhengige & utenforstående til og dele sine meninger og tanker med oss, og dersom det er ønskelig vil det også være store muligheter for att vi kan publisere dette videre her på bloggen også.

I snitt har vi en 300 unike besøk hver uke her på bloggen, så det vil være muligheter og nå ut til ett lite publikum som sannsynligvis også vil få stor glede i flere synsvinkler rundt en rusmissbruker sitt liv.

Det er også selvfølgelig mulighet for og bare sende Narkis & Bunny en privat beskjed også dersom dere skulle ønske det, da velger dere bare Nei på spørsmålet vedr. publisering isåfall.

Hadde vært koselig både med innspill fra dere som lesere, både i form av privat brev til oss og tanker dere ønsker vi skal videre publisere for dere her på siden våres.

-- Narkis --

Nå er klokka kvart på fire, og jeg får ikke sove. Ikke er jeg ruset heller, men jeg er skikkelig sliten. Lei av å ruse meg, lei av å være nykter, lei av livet. Som jeg nevnte så vidt i Del 1, så har sprekkene kommet luskende, sakte men sikkert. Flere og flere, større og større. Nå har jeg kommet til et punkt der jeg må være ærlig og si at jeg er havnet på kjøret igjen. Jeg tror jeg har vært mer eller mindre konstant ruset de siste par månedene, men jeg husker det ikke for sikkert. Og at hukommelsen svikter, er alene nok bevis til at jeg må innrømme tilbakesteget.

All ære til Narkis, som har levd den siste tiden med en kjæreste som vekslet mellom å være sky-high ruset, og krevende abstinenser, uten å selv ende med sprøyta! Er jeg rusa, vil dette nemlig påvirke han enten han er klar over det eller ei. Suget vil komme, og det større og sterkere enn noen gang før. Og er jeg abstinent, er jeg oppjaga, stressa og rastløs. Jeg kan være både hyperaktiv og utmattet på samme tid, og har et tankekjøret er på høygir. Jeg blir sutrete, masete, deppa, irritabel, sinna, rett og slett ei skikkelig bitch. Angsten blir dessuten mye mer fremtredende, noe som er slitsomt for både meg og han, og det at jeg ligger søvnløs gjør ikke saken bedre.
Nå får jeg medisiner mot det verste tankekjøret, angsten og rastløsheten, nemlig Seroquel. Den virker greit nok, og er gull verdt de gangene angsten virkelig tar over meg, og nervene står i spenn! Det eneste negative ved Seroquel, er at jeg får såkalt hang-over dagen etter, og det er ikke sjans å få liv i meg før langt på ettermiddagen. Det er ihvertfall lettere for både Narkis og meg, å slippe unødvendig styr med psyken min.

Når jeg først er inne på psyken, så har jeg generelt det helt greit, men jeg har og begynt å dale igjen. Hvorvidt det har sammenheng med rus, aner jeg ikke. Det har nemlig skjedd mye her hjemme, som hver hendelse alene er nok til å rævkjøre meg totalt, men igjen så må jeg påpeke at jeg faktisk har taklet utfordringene bedre enn jeg i utgangspunktet trodde jeg var i stand til. Det er jeg litt stolt over, kjenner jeg!
Jeg hadde også en plutselig god periode på 3-4 dager, der jeg var rusfri, abstinentfri, helt uten sug, og hvor jeg heller ikke merka noe til mine psykiske problemer! Narkis og jeg utnytta de dagene til fulle, alt i fra kino, utstilling, ikea og spise ute, til bare å tusle rundt i byen eller dra sammen på butikken. For selv det klarer jeg ikke til vanlig, jeg isolerer meg helt. Ulempen av så mye aktiviteter på kort tid, er at jeg blir så utmattet i etterkant, angsten stiger og depresjonen synker. Men skal jeg være helt ærlig, det var det virkelig verdt! Vi har gjort mer sammen den siste uken, enn vi har gjort på et helt år, nesten! Så jeg har det egentlig ganske bra, og er fornøyd over livet akkurat nå;)

Hva rusingen angår, så er jeg ærlig talt ikke sikker på om jeg kommer over kneika selv denne gangen. Det er ikke det at det er så vanskelig å la være å ta heller, det verste er det at livet er vanskeligere som nykter. Jeg har ikke et like avslappet forhold til saker og ting, jeg får helt noia av tanken på det meste. Selv å gå ut med søpla og å hente posten, kan sette meg helt ut av spill, det er jo nesten latterlig hvor vanskelig ting skal være! =P Det hadde vært interessant å vite hvordan det hadde gått, hadde det ikke vært for at jeg er så heldig som har en samboer som hjelper til x)

Jeg bekymrer meg likevel en del om hvordan situasjonen blir fremover. Jeg har det bra, men jeg merker jeg balanserer på kanten av hva jeg tåler, mellom kontroll og sammenbrudd. Jeg tror det er derfor jeg har hatt lettere for å ty til amfetamin i det siste, også, for det gir meg litt ekstra vekt på kontrollsiden, men faren for at det flytter seg til sammenbruddsiden er jo der, og det er ganske stor sjanse for at jeg vil ende der til slutt.

Jeg er livredd for å få en skikkelig psykisk knekk som den jeg hadde før jul, og jeg er redd for å ødelegge fremtiden, dersom jeg ikke kommer meg ut av det. Jeg orker ikke å sette studier og jobb på vent nok en gang, jeg orker ikke helseplagene jeg utvikler, og jeg vil ihvertfall ikke miste min kjære! For selv om det ikke er blitt sagt høyt, jeg vet han sliter med russuget når jeg er ruset, blandt annet så går han på urinprøver og er i utredning innen psykiatrien, og på grunn av dette, og flere grunner, må han derfor pent holde seg rusfri. Det er egoistisk av meg å fortsette å ruse meg, når han hverken vil eller kan ruse seg. Jeg vet også hvor viktig en rusfri fremtid er for han, hans ambisjoner om familie blandt annet, og dersom jeg ruser meg, så blir han før eller siden tvunget til å velge mellom meg/rus og familie/jobb. Det er bare slemt, i såfall.

Det er bare det at det er så lett å moralisere, når suget klorer seg inn i kjøttet mitt fra innsiden, panikkangsten konkurrerer i maraton med skammen, og følelsen av å ha ødelagt livet mitt. Det er så vanskelig å takle alle følelsene som raser igjennom kroppen, jeg er så utrolig sliten! Tanken på å gi opp frister mer og mer. Ikke selvmord i seg selv altså, men det å bruke livet på å leve minst mulig, hvis du fatter. Og da ved å kjøre på som jeg lyster til rusen tar livet av meg til slutt likevel. 

Jeg vurderer å ta kontakt med rusoppfølgeren min og legge igjen en beskjed om dette, slik at hun får den på mandag. Rett og slett bare være ærlig og fortelle at jeg sliter, og er i tvil om at jeg mestrer dette alene. Håper virkelig jeg får noe hjelp og veiledning til hva jeg kan gjøre videre. Jeg har ikke lyst til nytt opphold på avrusning, (selv om jeg stortrivdes der, haha!x) men skulle situasjonen vurderes dit hen at jeg kan ha nytte av det, så for all del. Og litt av poenget med dette innlegget, var nettopp det å få det nedskrevet, svart på hvitt, at det kan være lurt å oppsøke hjelp. Det ekke så lett å droppe det, når jeg først har publisert det på nettet;)

På bunnen av bakken, kan det bare gå oppover, for å avslutte med et irriterende, men sant visdomsord. Så får jeg heller ta pauser, og nyte utsikten underveis;P

- Bunny

Nå er det gått et knapt år siden jeg ble innlagt på avrusning for første gang, og man kan vel si at resultatet har vært litt både og. Tidlig i sykehushoppholdet ble det klart at behandlingen ikke var noe for meg, og jeg ble til slutt veldig dårlig. Til slutt satt jeg stort sett i senga og stirra i veggen, og det var vanskelig for de ansatte å få kontakt med meg, visstnok.
Siden jeg jo trengte behandling, så ville behandlingsteamet mitt finne et nytt tilbud til meg, men jeg ble vurdert for dårlig til å sendes hjem i mellomtiden, jeg trengte stabilitet, så skulle jeg bare bli på rusbehandlingsklinikken, slik at de i det minste fikk holde et øye til meg.

Nå endte det likevel med at jeg ble skrevet ut grunnet et sirkus uten like, samtidig som at alle i behandlingsteamet mitt hadde ferie tror jeg, og det var noe som for all del ikke skulle ha skjedd. Legen min sendte vel klage i ettertid og, fordi det var åpenbar fare for liv og helse. I etterkant av utskrivelsen, ble jeg innkalt til et siste ansvarsgruppemøte, og behandlingsteamet mitt, som var en del av ansvarsgruppen, virka ikke særlig fornøyde med utskrivelsen de heller. Men jeg var ikke i form til å takle påkjenningen av en ny innskrivelse, og de anbefalte meg faktisk å fortsette å ruse meg inntil videre!

Der og da stakk det en jævel i meg, og med trass i ekte treårsstil, holdt jeg meg rusfri. Det var flaks at jeg ble skrevet ut omtrendt samme dag som Narkis flyttet inn, for aldri om det hadde gått bra uten ham! Jeg har hatt perioder der han har måttet sove på skift med en kompis av meg, fordi jeg var så psykisk på kjøret at jeg kunne funnet på hva som helst! Etter en fin sommer, måtte sprekkene bare komme, til slutt. Særlig på senhøsten var jeg veldig langt nede, og var en del innlagt på akuttpsykiatrisk i den perioden.

Nå skal jeg ikke gå noe særlig inn på hvordan tingenes tilstand var på den tiden, men jeg tror aldri jeg har hatt det så jævlig før. Jeg har vært sykere i den forstand at jeg kun har sittet på samme flekken hele dagen totalt innetrukket i min egen verden, men da gikk dagene på en måte av seg selv, og jeg husker egentlig ingenting fra den tiden. Nå derimot, var smerten og redselen så mye mer intens, skrikende, og jeg har aldri hatt et mer desperat håp om å dø.

Jeg har ikke lyst til å forklare konkret om episoder vi hadde, for jeg skulle virkelig ønske jeg ikke visste det selv. Jeg hater å tenke på hvordan det gikk utover mine nærmeste, og da særlig Narkis. Det at han måtte gå inn i en rolle som forelder og sykepleier for meg mer enn kjæreste, er noe han helst burde vært skånet for. Å ligge våken natt etter natt i tilfelle kjæresten våkner i et panikkangstanfall, og kanskje skader seg selv til døde, holde henne fysisk nede til politi og ambulanse kommer frem, og i tillegg klare å fungere som normalt, og følge opp seg selv og sin behandling, er en innsats uten sidestykke, men det koster.  Jeg var oppriktig bekymret for hans helse en periode, han begynte å vise tegn til angst. Det var da jeg så hvordan dette tæret på han, at jeg virkelig tok opp kampen for å bli frisk. Om ikke annet, så for hans skyld.

I ettertid har jeg også tenkt mer og mer på hvorfor han ukritisk fortsatte kampen da jeg hadde gitt opp, og jeg velger å tro det var av kjærlighet. Man kan si hva man vil om naiv, ung kjærlighet, men om fremtiden fører til et brudd, så kan jeg likevel ikke tro at denne kjærligheten er mindre viktig, ikke etter dette. Jeg har noen få bilder i minnet av Narkis som sitter på knær i en diger bloddam og vrir opp håndklær fulle av blod. Jeg kan ikke la være å tenke på hvor jævlig han må ha hatt det, når han ikke strakk til, og leger måtte ta over, mens han satt alene igjen her hjemme uten å vite hva som skjedde med den han elsker.

Følelsen av at jeg har utsatt den jeg elsker for noe slikt, det gnager i meg mer enn jeg til tider kan holde ut, og er det en eneste ting jeg skulle gjort anderledes i livet mitt, så er det å skåne ham for det han har opplevd.
Jeg vurderte helt ærlig å avslutte forholdet, da jeg nok en gang var innlagt på akuttpsykiatrisk, jeg var livredd for å ødelegge han psykisk, og alt jeg vil er at han skal bli lykkelig. Jeg føler jeg skylder ham det, særlig med tanke på alt han har ofret for min skyld. Da tiden for hjemreise kom, så følte jeg at bruddet lå i lufta, selv om vi fikk pratet ut om all dritten vi hadde vært igjennom den siste tiden. Idiot som han er, tok han ikke til vettet og kom seg ut av problemene. Han holdt plutselig frem en liten eske, med en nydelig ring, og fridde.

Så Narkis, om du leser dette.. Håper det går greit for deg at jeg skrev såppas åpent om det drøye året vi har delt, men jeg kan ikke få sagt det på noen annen måte heller. Jeg har virkelig forsøkt å vise deg hvor takknemlig jeg er for å ha deg i livet mitt, og hvilken fantastisk støtte du har vært for meg, men det er umulig å beskrive. Jeg har aldri hatt det bedre enn jeg har det med deg, og det at du fremdeles er her selv om du står fritt til å gå når du vil, det gjør meg trygg på at det er en fremtid. At alt vi har vært igjennom sammen, at alt vi har opplevd, blir erfaringer vi kan bygge livet videre på, når vi nå har begynt på veien til det livet vi drømmer om.
Takk for fremtiden!

-Bunny

Folk idag (meg inkludert) klassifiserer samfunnet og setter folk i båser... Overklasse, arbeiderklasse, underklasse, homofile, narkiser, fattig, rik, dette er bare noen eksempel på båser vi "sorterer" hverandre inni også bygger vi en "pyramide" av disse som forteller oss hva som er "mer værd" enn andre båser... Istedenfor og putte absolutt alle i en og samme bås som heter "menneske".


En tanke vekker til de fleste igrunnen neste gang de sier att de ikke ser ned på andre personer, så er desverre dette noe som mer eller mindre alle til en grad gjør! :-/

(Teksten ble opprinnelig skrevet som svar på en kommentar, men fikk lyst å poste det som ett innlegg også, en tankevekker til leserene + ett innlegg åpner for en diskusjon på mitt utsagn i kommentarfeltet slik att vi slipper og gå off-topic i de andre kommentarene...)

Minner også leserene på att http://narkis.net vil også kunne brukes for og finne bloggen våres, litt lettere og huske enn http://narkis.blogg.no isåfall! :)

-- Narkis --

En ting jeg kom til å tenke på i natt, er rusmisbruk og åpenhet. Jeg har på ingen måte anstrengt meg for å skjule mitt misbruk, men har vært relativt åpen om dette. Likevel har jeg ikke reklamert om det, og fortalt om det i øst og vest. Jeg er ingen åpenbar rusmisbruker for folk flest, jeg har rene og hele klær, og er aldri sky-high rusa når jeg er ute blandt folk. Enkelte kan kanskje stusse over noen småting ved meg, men ingen som ikke er misbrukere, eller jobber i rusomsorgen, kobler småtingene til narkotika. Jeg har faktisk blitt spurt av en vilt fremmed om å passe kofferten hans på Gardermoen, da det lå en narkoman på en benk like ved. Det artige var at jeg var rusa, ikke han på benken! Forskjellen på oss var at jeg hadde nyere klær enn han, og at jeg var den eneste av oss som var i fysisk stand til å stikke av med kofferten.

Så lenge jeg ikke fremstår så rusavhengig at alle skjønner det, så ser jeg heller ingen grunn til å fortelle det heller. Min nærmeste familie vet det selvsagt, og to av mine venner som ikke er narkomane selv. Jeg har jo ikke ødelagt livet enda, jeg er på god vei tilbake til et normalt liv, og fortsetter jeg å være rusfri, så er det så unødvendig å skrive "narkis" i panna på meg selv. Risikoen for at mitt lille år på kjøret hadde farget folks oppfatning av meg senere i livet, hadde vært stor. Likevel så er det ikke noe jeg prøver å skjule i den grad at jeg ville nekta for det, om noen spurte, i såfall er det for å beskytte familien min, og særlig mine småsøsken som jeg jo er en rollemodell for enten jeg vil eller ikke.

I disse Facebooktider, så er det veldig populært å skrive sine tanker om løst og fast, og fra tid til annen så ser jeg en statusoppdatering som omhandler rusmisbruk og narkomane. Jeg blir alltid litt utilpass når jeg ser tanter, onkler, søskenbarn og andre som i teorien skulle kjent meg bedre enn de gjør, skrive noe rusrelatert. Enten det er negativt eller positivt, så får en del av meg lyst til å skrike ut at jeg er narkoman, verden er ikke sort/hvit, de synes jo jeg er normal, høflig, "skikkelig" og alt det der, de fleste narkomane er faktisk skikkelige folk de og!

Et eksempel på dette, er da min beste venninne, som ikke har noe som helst med rus å gjøre, fikk vite om meg og mitt forhold til narkotika. Hun ble helt paff, jeg kunne jo ikke være narkoman, jeg ser jo ikke narkoman ut! Men jeg var sprøytenarkoman. Hun fikk en fiks ide om at hun ville treffe en "ekte" narkoman, og vel. Jeg lot henne møte Narkis etter hvert. Selv om han hadde en dårlig dag, og ikke fikk satt skuddet sitt den dagen, (det er et tidligere innlegg denne måneden om det å ikke få satt, for de som måtte lure) men heller ikke han var "skikkelig narkoman". Ved en annen anledning skulle hun sove over hos meg, og en kompis som har bodd ute store deler av sitt liv, var tom for sigaretter. Han sendte meg en melding, og spurte om han kunne stikke innom og få låne noen av meg. Venninna mi var veldig gira på å få møte denne "ekte" narkisen, men så fikk han ordna med sjåfør til butikken likevel, så hun ble aldri introdusert for han. Man blir ikke mer narkoman enn han, tør jeg påstå, men hun hadde neppe ment han var ekte nok uansett. Han er både høflig og han er ikke mer blåst i huet enn folk flest. Jeg ville ikke eksponere henne noe videre i miljøet, for selv om hun er ei fornuftig frøken, så MÅ hun ikke på død og liv bli kjent med miljøet heller. Hun mistet også interessen etterhvert, og rusing er et sjeldent tema når vi prater sammen.

Jeg blir litt facinert av alle fordommer og generaliseringer som er ute og går blandt folk. Selv hos de som regner seg som fordomsfrie, har en tendens til å henge seg opp i narkisen, og ikke mennesket. Det blir litt som at jeg skulle snakket med en afrikaner, og fortalt senere at "tross hudfargen, så var han en hyggelig kar, og han kunne jo ikke noe for at han var mørk", hvis du skjønner? =P Men misforstå meg rett, jeg blir glad når jeg hører dette. Det er herlig at folk sprer videre at vi er mennesker, tross alt! =) Det er gull verdt.

-Bunny

Det hele startet en kveld der jeg var litt ekstra deppa og russugen. Både Narkis og jeg syntes det var vanskelig å være rusfri, og det fristet veldig å jakte etter amfetamin. Plutselig kom det fra Narkis: "Hey, jeg kom på at jeg har en stor pose koffeinpulver liggende i vaskemaskina!" Det har seg nemlig sånn at det er mulig å kjøpe koffeinpulver, og det er jo lovlig!=)

Han fant frem posen, og ba meg ta en mengde tilsvarende tuppen på en te-skje. Tar man for mye, kan man nemlig bli kvalm og uvel, og det er ikke det folk helst ønsker å oppnå. Problemet er bare det at "tuppen på en te-skje" kan bety så mangt, og så lenge jeg ikke følte meg uvel, så fortsatte jeg bare å mumse i meg. Etter en stund merka jeg at ting gikk over stokk og stein, jeg klarte ikke å sitte stille, og danset hoppende mellom stua og kjøkkenet. Fant plutselg ut at jeg måtte ha bolle, så mens Narkis stod ved benken og lagde bolledeig, satt jeg på gulvet og fniste og lo som en fjortis som er "full" på battery.

Da jeg til tross for at jeg satt på gulvet, klarte å falle mens jeg lo som en gal, begynte Narkis å se litt undrende på meg. Han er forferdelig søt når han tenker, foresten. Han legger hodet litt på skakke og hever det ene øyenbrynet :3

Han påpekte at jeg virket ruset, at jeg kanskje hadde fått nok koffein? Jeg satt fremdeles og fniste, og på dette tidspunktet var jeg faktisk lei av å le=p Sliten var jeg også, men alle mine forsøk på å slappe av, mislyktes. Enten var jeg pratesjuk, eller så satt jeg og hoppet opp og ned, eller så hadde jeg en trang til å synge sanger jeg ikke kan. Narkis var ikke så rent lite hyper han heller, og damn, han snakker på inn og utpust til vanlig, nå snakka han i munnen på seg selv omtrendt!

Iallefall, jeg fant ut at jeg skulle lese hva som stod på posen, og da fant jeg løsninga på vårt lille, store problem. Dosen var 1/16 dels te-skje, jeg har spist mye mer enn det! x) Nå sitter jeg her, har prøvd å slappe av siden klokka 22:00, sove siden 00:00, men det kan jeg bare glemme, ser det ut til. Vi har ligget i senga og diktet opp idiotiske sanger til nå, og alt vi snakker om utvikler seg til mjauing og annet tull =P Jeg fant frem lap-topen og bloggen til slutt, for å ikke forstyrre Narkis. Han har ikke spist like mye, og det er enda håp om at han får seg litt søvn. Ingen andre er våkne på denne tida, så jeg har ikke noen å snakke med heller, pratesjuk som jeg er. Vel vel, jeg får vel vaske kjøkkenskap eller strikke sokker eller noe x)

Dersom du etter å ha lest dette innlegget, lurer på hvorfor i huleste Narkis hadde koffeinpulver i vaskemaskina, så er forklaringa at han ikke hadde noe bedre sted å legge posen da han kjørte sitt flyttelass til meg i sommer. Om du ikke skjønner hvorfor han ikke la den i en av de mange pappeskene og sekkene det hadde vært mer logisk å legge posen i, så er svaret at jeg ikke vet. Narkis er, og har alltid vært veldig, veldig merkelig av seg.

-Bunny

Nok en gang har vi fullført en uke som rusfri. Du skjønner, etter å ha vært rusfri en stund, så får man lyst på likevel. Suget er kanskje under kontroll, abstinensene er minimale, det minner egentlig litt om plutselig lyst på sjokolade når man er på slankekur og er ute og handler. Man vet man ikke dør om man kommer hjem uten sjokoladen, men man tenker også at man jo har nådd idealvekta, så en liten sjokolade skader vel ikke? Og det gjør det kanskje ikke, men det skader når det går fra i ny og ne til ukentlig, daglig, for å ende med å ha sjokkisen klar i hånda hele dagen. Slik er det med amfetamin også, plutselig innser man at ?hey.. jeg må ha skuddet mitt, skal jeg få gjort det jeg må i dag?, og da er det for sent.

Det siste året har gått fort...

I fjor på denne tiden hadde jeg akkuratt blitt sammen med M.
Siden den tid har jeg prøvd og slutte ørten ganger, flyttet inn til M, fått meg rus konsulent og forlovet meg!

Dagene er for tiden variable, men stort sett går det bra med denne narkisen.
Idag fikk jeg til og med M sin jule pakke i posten, gleder meg til hu kan åpne den om 4 dager.

Ligger for øyeblikket i sengen, hører på psy.trance fra nye mobilen (samsung galaxy note) imenst jeg tester blogg.no sin android app på nye galaxy tab 8.9".
Litt stolt da jeg fikk dem begge for ett par dager siden.

Men er litt trøtt så avslutter her og godnatt til dere alle!


-- narkis --

Nå har det snart gått nok et år, og på dette året har jeg rukket å få et sted å bo, vært på avrusning og blitt rusfri ( og startet igjen en rekke ganger ;D), blitt forlovet og en rekke andre ting. Skulle tro ting begynte å ordne seg, men savner denne tiden på året i fjor. Da var jeg skikkelig på kjøret, og livet var perfekt av en eller annen grunn. Jeg rusa meg til alt ble bra. tenker jeg etter, så husker jeg riktignok at problemene snek seg på dag for dag, men jeg klarte å ignorere det faktum en god stund før alt gikk til helvete. Nå går det jevnt nedover, og tanken på å ruse meg kommer oftere og oftere, og jeg har begynt å gi etter. Sprekkene kommer oftere og varer lengre, og nå er jeg faktisk på nedtur, noe jeg ikke har vært på veldig lenge.

Det eneste jeg gjør om dagene er å sove, de gangene jeg klarer det. Angsten er intens, jeg tør ikke en gang gå ut døra. Nå skal jeg snart starte opp på ritalinbehandling, og blir lagt inn på en utredningspost under blåkors. Tho, motivasjonen er lav, og jeg tviler på at jeg klarer å holde meg rusfri slik ting er i dag..Savner å kunne slappe av, savner å kunne smile, og å ha en litt mindre jævlig dag.

-Bunny